den @narkistiske skulen

Notat frå Institutt for Utopisk Pedagogikk (UPED) Andre del av ein forelesing om politikk og pedagogikk. Første del fins i: Det Anarkistiske Barnet

 

"The wish to preserve the past rather than the hope of creating the future dominates the mind of those who control the teaching of the young".

Bertrand Russell i "on Education"

Skjult pensum

Det du lærer på skulen er ikkje bare fag som matte og norsk. Skulen har også eit skjult pensum. Ein forsøksvis definisjon kan vera: kunnskapar, haldningar og væremåte som elevane tilegnar seg utan at dette blir undervist. Ein annan definisjon eg har sett er: Den "Skjulte Læreplanen er det som elevane lærer gjennom det dei erfarer ved å gå på skule, heller ein dei formulerte måla for slike institusjonar". Det er altså snakk om det som dei tilegnar seg i tillegg til dei læremåla som er eksplitt gitt gjennom læreplanar og pensum dvs. det elevane lærer gjennom praksis.

John Taylor Gatto er ein New York-lærar som vart årets lærar i 1990, og har skrive boka  " Dumbing Us Down: the Hidden Curriculum of Compulsory Schooling "
Han skriv at han vart forvirra fordi dei såkalt "dårlige" elevane i glimt framviste like mykje innsikt, klokhet, rettferdighet, ressursar, mot og originalitet som dei såkalt "gode". Han begynte å undrast på om det var mulig at det var skulen i seg sjølv som virka fordummande. Han skriv: "Var det mulig at eg var hyrt ikkje for å styrka krafta deira, men for å redusera den? Sakte begynte eg å forstå at klokkene og innestenginga, den sinnssjuke rekkefølgen [på timane?], aldersoppdelinga, mangelen på privatliv, den konstante overvakinga og resten av den nasjonale læreplanen var designa nøyaktig som om nokon hadde sett seg føre å hindra barn å læra å tenkja og handla, og lokka dei inn i avhengighet og usjølvstendig oppførsel."
Då han vart utnevnt til årets lærar heldt han ein tale som han kalla "The Seven-Lesson Schoolteacher" . Disse sju lærdommane oppsummerer han slik: (Med hans egne forklaringar i parentes, forkorta og lettare tolka av meg)

1. The first lesson I teach is confusion. (Du lærer at ingenting heng saman, hverken faga, timane eller lærarane. Det fins ikkje samarbeid og ingen enhetlig undervisning)
2. The second lesson I teach is class position. (Du lærer å halda din plass, forakta dei som er under deg og misunna dei som er over deg, kort sagt akseptera konkurransens logikk.)
3. The third lesson I teach is indifference. (Du må læra å skru deg av og på som ein maskin. Når klokka ringjer skal du sleppa alt du har i hendene og springa til neste post.)
4. The fourth lesson I teach is emotional dependency. (Du lærer å bli avhengig av stjerner og hjerter og utropstegn og smilefjes.)
5. The fifth lesson I teach is intellectual dependency. (Du lærer at andre mennesker skal fortelja deg meininga med livet, at bare læraren kan bestemma kva du skal læra, eller rettare sagt dei som betalar læraren...)
6. The sixth lesson I teach is provisional self-esteem. (Du lærer at du må bli fortalt kva du er verd. Du kan ikkje skal stola på din egen eller dine foreldre sin vurdering, men bare på dei som er autoriserte til slikt.)
7. The seventh lesson I teach is that one can’t hide. (Du lærer at privatliv ikkje er legitimt. Du er under konstant overvaking frå lærararne.)

Den femte lærdommen er den viktigaste seier Gatto: (og eg er enig) Gatto seier at suksessfulle barn tenkjer dei tankane som dei skal med minimal motstand og ein passande dose entusiasme. "Dårlege barn" kjempar mot, sjølv om dei manglar begrep om kva dei kjemper mot, og strevar for å bestemma sjølv kva dei skal læra og når dei skal læra det. Heldigvis fins det velprøvde metodar for å knekka viljen til disse som står i mot, legg han til. Disse metodane er basert på bruk av makt.

Disiplinær makt i samfunnet og skulen.

Vi skal sjå litt på kva Foucault har å seia om makt. (Henta frå Discipline and Punish) 
Foucault skiljer mellom to typer for makt: Suveren (Sovereign =  herskande?) makt og disiplinær makt. Den suverene makta uttrykkjer seg på ein konkret og gjenkjennelig måte gjennom bestemte, identifiserbare personar som kongar, presidentar, ministrar og deira agentar. Når den suverene makta opererer veit vi altså at vi blir herska over, på kva måte og av kven. Disiplinær makt er derimot meir diffus i sin verkemåte. Den kjem frå alle stader og virkar på alle, og den påvirkar alle deler av livet
Disiplinær makt er derfor vanskeligare kjempa mot enn suveren makt fordi det er ikkje nokon instans (person eller organ) å retta kampen mot. Vi blir forma av den displinære makten men er ikkje bevisst at dette skjer. Vi er dermed fratatt muligheten for revolt, og når vi er ferdig forma, har vi heller ikkje noko ynskje om det.

Normalisering

Det er den disiplinære makta som konstruerer normalitet. Men for å ha meining, seier Foucault, må normalitet definerast og målast slik at den har effekt på folk. Og dette er eksaminasjonens rolle i et disiplinært samfunn. Han kallar eksaminasjonen for ein teknikk som gir oss mulighet til presise målingar av dei attributtane som makta seier er viktige å ordna og kontrollera slik at individ kan plasserast i sin rette plass i samfunnet for å konstruera ein effektiv maskin. Vidare tillet eksaminasjonen ein datareduksjon til ei form som kan brukast i datamaskinar og statistikk-program. I denne samanhengen kan vi sjå skulens eksaminasjon som bokstavelig talt eit skuleeksempel på ein disiplinær institusjon. Og, kan eg leggja tilfor egen del, det er også i denne samanhengen vi bør sjå måling av skulane og utrekning av "bærekraftindeksar" og liknande.

Makt i skulen

Ein skulle tru at skulen er først og fremst arena for den suverene makt. Læraren er jo tross alt ein autorisert maktutøvarar - ein synlig representant for staten. Men det skjer noko merkelig i skulen. Som lærarar bruker vi suveren makt når vi seier til eleven at dette skal du læra, og dette skal du gjera. Elevane kan då opponera, og av og til gjer dei det, men det skjer skjelden, bare som små episodar som snarare styrkjer vår autoritet enn svekkjer den. Så vi merkjer oss dette: elevane kan opponera mot ein konkret ordre i ein konkret situasjon, men dei kan ikkje opponera mot det å vera underordna. For det er underforstått. Samfunnet, foreldrene og skulen tar det for gitt at eleven er underordna, og eleven veit dette. Dette er ikkje noko som vi treng å fortelja han. Det betyr at i det daglige er maktens kjelde synlig og konkret, men bak skulen som institusjon ligg den disiplinære makta. Vi kan også sei at skulens makt er suveren i sin form, men displinær i sin verknad.
Dette er heilt i tråd med det sosiologen Bourdieu seier. Han seier at vi virkar i ulike felt, og skulen er et av dei, der vi (som elevar) gjennom praksis utviklar preferansar og haldningar, dvs det han kallar Habitus. Og dette skjer på det kroppslige og ubevisst planet. Som Foucault seier: “Instead of being locked away, hidden, the body was made visible and carefully scrutinized; instead of being tortured, it was programmed and exercised; instead of its simply being placed in servitude, its activities were reconstituted for efficiency and productivity.”

Radikal danning

Forskjellen på tilpasning og danning

Jon Hellesnes (1976. s. 18) "skiller  mellom to former for sosialisering, nemlig tilpasning og danning. Tilpasning er den passive formen for sosialisering, eller om vi vil, disiplinering. Ein lærer å finna sin plass i det sosiale systemet, ein lærer "spillereglane", men uten å erkjenna, at "spillet" kan diskuterast og forandrast. Det vil seia at  mennesker blir objekt for politiske prosesser, som dei ikkje erkjenner som politiske; et tilpassa menneske er derfor meir gjenstand for styring og kontroll enn eit tenkjande og handlande subjekt. Danning er den aktive formen for sosialisering. Det går ut på, at folk blir sosialisert inn i problemstillinger, som angår forutsetninger for det som skjer rundt dei og med dei. Ei slik danning vil frigjera mennesker til å vera politiske subjekter. Det går ut på det motsette, nemlig å styra og endra spillet etter våre behov.
Ut frå denne definisjonen kan ein sjå at mykje av det som har gått under navnet danning i Norge, egentlig er den disiplinerte tilpassing - ei tilpassing til den "danna" kulturen, som i verkeligheten er elitens kultur, tradisjonar og politikk. Der fins eit element av politisk opplysning i dette danningsidealet, men dette er innvevd i eit konservativt tenkesett. I Norge dominerer den defensive holdningen om at demokratiet, er noko vi må forsvara. Forestillingen er at vi HAR et demokrati, underforstått at demokratier bare kan vera eller ikkje vera, at det ikkje fins grader og typar demokrati. Denne haldningen inneber i realiteten politikkens død. I staden for å endra systemet eller politikken, søkjer ein å endra folket. Den klassiske kristenmoralistiske resepten for alle samfunnsproblem er å retta ein moralsk peikefinger mot folket, både som årsak til elendet og som løysing på det. Om dette skal kallast danning så foreslår eg at vi kallar det konservativ danning.

Radikal Danning.

Mot dette vil eg stilla noko eg vil kalla Radikal Danning.
Eit viktig element i danningsprosessen er selvfølgelig politisk bevisstgjering, det å setja seg inn i problemstillingar som er viktige for vår tid. Vidare det å skaffa seg kunnskaper om samfunnet og samfunnsprosessane, og det politiske systemet. Men like viktig er ei etisk og følelsesmessig danning: Å ha evne til solidaritet og evne til medfølelse:  Men sidan sannhet ikkje er ein gitt konstant, må dette nødvendigvis utviklast gjennom refleksjon og dialog. Poenget er meir å søkja etter sanning enn å finna den.
Så langt dreier det seg om det å finna ut av verda og av seg sjølv, å danna seg ein oppfatning av verda og av korleis ein ser sin egen rolle i samfunnet. Men det som må følja etter er ein handling i denne verda. Det aller viktigaste er derfor evne til handling, dvs. evne til å vera ein politisk agent. Det innbefattar evne til sjølvbestemmelse, evne til medbestemmelse, men også det å ha tru på egne krefter, eit mot og ein vilje til å arbeida for det ein trur på. Samtidig meiner eg at det trengs ein porsjon ulydighet og ein antiautoritær haldning, eller som danske lektor og forfattar Holger Henriksen seier:
"dannelsen har noget at gøre med den civilcourage, der skal til for at sige nej og formulere tvivlen og uenigheden"

 

Korleis kan skulen bidra til Radikal Danning?

Allmenndanning har altså å gjera med det heile mennesket å gjera, og det heile samfunnet. Det betyr at skulen må sjå det arbeidande mennesket og det politiske mennesket som eitt, og det betyr at skulen må politiserast. I dag har folk flest gode kunnskaper om miljøfarane, ressursproblematikken, jordens tilstand, sosiale ulikheter, fattigdom og maktfordeling, med andre ord: Dei kjenner godt konsekvensane av (eller om ein vil symptomene på) eit system i uballanse. Men dei veit mindre om mekanismane bak. (sjukdommen). Det som er verre er at dei har knapt nokon ide om korleis ein kan endra på dette (medisinen). Det verste er likevel dette: Dei har ingen tru på at noko kan endrast, ingen tru på at dei har makt og kraft. Her følgjer tre punkt som kan bidra til det. Punkt I er å gjera meir av det gode vi alt gjer. Punkt II er å gjera mindre av det som ikkje er av det gode. Punkt III er å gjera alt det vi i dag ikkje tør gjera.

I: HEILHET OG SYSTEM

I: Det er viktig at vi kan gje eleven er ein forståelse av dei viktigaste prosessane og dei store linjene i historien, og å kunna skilja det vesentlige frå det uvesentlege Derfor treng dei grundige kunnskaper i etikk og moralfilosofi, idehistorie, systempolitikk, samfunnsøkonomi, økologi og dypkultur. Det betyr altså å gjera mykje av det vi alt gjer, men å gjera det saman, og ikkje minst å gjera det i samanheng. Vi må la dette gå som ein raud tråd gjennom alle "fag" og alle "timar".

II: FRIHET

Hvis alt det gode vi vil er samla i punkt I, så må vi forhindra at dette blir slått i hel av det vi over kalte den skjulte læreplanen. I korthet betyr det å la vera å luka bort ting som ikkje "passar" enten fordi det ikkje er pensum, eller fordi det er feil tidspunkt. (det er dette eg kallar bonzaipedagogikk) Vi må heller la ting gro av seg sjølv. La eleven få meir ansvar og frihet, mindre kontroll, styring og straff. Vi skal spesielt ikkje straffa ulydighet som ikkje rammar noko anna enn vår forfengelighet som lærar. Konkret: høgt fravær er ikkje eit problem dersom det er begrunna i at eleven ikkje meiner han har utbytte av undervisninga, men heller ei påminning om at kanskje timane skal endrast. Høgt fravær som kjem av at eleven er i ferd med å falla ut av skulen er eit problem. Ein slik elev treng hjelp, men å la eleven få "ikkje-karakter" i eit eller fleire fag er inga hjelp. På same måte er anmerkningar brukt som straff inga hjelp. Bruk heller eit "bemerkningssystem" slik min gode venn og ekskollega Jon Severud har foreslått.

III: ULYDIGHET OG MOT

Punkt II er viktigare enn punkt I fordi ein menneske som er fritt vil som regel lett kunna tileigna seg slike kunnskaper utan å bli lært det. Det er heller ikkje gitt ein enkelt lærar eller eit lærarkollegium å forvalta denne kunnskapen, og eit fritt menneske vil kunna bidra til at denne for sammfunnet livsviktige kunnskapsbasen vert utvikla og forfina. Men det aller viktigaste av alt er å bevare trua på at vi kan gjera ein forskjell og motet til verkeleg å prøva det. Idealet kan ikkje vera den flinke eleven som alltid gjer vi vil, men heller slyngelen i Lin Yu Tangs ånd. Demokratiet vert ikkje bygd på lydighet og servilitet, men tvert om på ein stor grad av sivil ulydighet. For å setta det på spissen:
DEMOKRATI = SIVIL ULYDIGHET + SIVILT MOT!
I dag er det aksjonistar frå Attac og andre organisasjonar som fører demokratiet vidare. Men dette må parast med kunnskaper om ikkje-voldelig konfliktløysing. Det vi har å gjera er derfor å ta opp arven etter folk som Thoreau, Næss, Galtung, Russel, Lin Yu Tang og ikkje minst Gandhi. Vi skal ikkje bare undervisa i aksjonisme og sivil ulydighet, men også praktisera det ved td. å la deltaking i politiske og humanitære organisasjonar bli ein integrert del av skulen. Også lærarens mot må visast i praksis gjennom motstand mot pålegg frå deparement ol.
Men ulydighet er eit tveegga sverd, og dette må også formidlast. Bourdieu seier i "Den kritiske ettertanke" seier at "... å setja seg opp mot utdanningssystemet med bråk og lovbrot, det er å stengja seg sjølv ute frå det, og på den måten stengja seg inne i ein tilstand av å vere dominert" (s.69) På den andre sida har vi Gandhi som nettopp sette seg opp mot systemet gjennom lovbrot, og som fekk gjennomslag for det.

EIN UTOPI: den @narkistiske skulen

Som ein oppsummering vil eg setja opp kva eg meiner skulen må vera:
Den må vera ein fri skule, dvs. ein autonom skule som ikkje er bunden på hender og føter av staten. Den må vera ein demokratisk skule, dvs. ein skule med valgt ledelse (i motsetning til utnevnt), og som er styrt av ein forsamling med representantar frå dei tilsette, elevane, foreldrene og eigarane (dvs det lokalsamfunnet som denne skulen tener). Den må også vera ein open og refleksiv skule som alltid er opptatt av sin egen rolle i samfunnet og for eleven. Og ikkje minst må den vera ein radikal skule som vil bidra til eit betre samfunn, og som våger å utfordra det beståande.
Denne skulen må ha frie lærarar, dvs. lærarar som ikkje har nokon over seg, bare ved sida. Og skulen må ha frie elevar. Det betyr at dei i stor grad bestemmer sjølv, når dei skal læra, korleis dei skal læra men også kva dei skal læra.